_{«Fra jeg gikk inn gjennom grinda til tunet, hadde jeg en nær sagt fysisk opplevelse av Åndens nærvær. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, eller trodd det var mulig. Det varte alle fem dagene til ende. I kapellet var det sterkest, men opplevelsen slapp meg aldri. Jeg kjente Ånden omtrent som luft mot hud.» Nordhaug fikk, som alle andre gjester, sin innføring i Jesusmeditasjon, men det var ikke den som virket sterkest på ham. Båret av bønneatmosfæren på stedet fikk han oppleve det han siden har kalt «den ikke styrte bønn».}

_{Det var det nye. Bønnen ble ikke lenger styrt av intellektet, forbønnslister eller velvalgte ord. Bønnen var luften han pustet i og det indre menneskes umiddelbare møte med Herren:}

_{«Hvis jeg hadde lagt salmeboka fra meg i lufta, er jeg sikker på at den var blitt liggende. Så tett var den åndelige atmosfæren i kapellet.»} 

_{Retreat ble etter dette en del av Ole Nordhaugs åndelige livsrytme, og dette preget siden hans prestetjeneste. Da han ble biskop i Møre, introduserte han retreat for prestene der. Han ivret også for saken i bispekollegiet, fikk «Kristen spiritualitet og retreatarbeid» inn som eget fagfelt og som kurs i Presteforeningens etterutdanning, og ble på flere måter en døråpner for retreatsaken i Den norske kirkes establishment. I flere år hadde biskopene en hel retreatdag i forkant av det vårlige bispemøtet, og i april 1990 hentet de Edin Løvås for å lede den stille dagen. Det må vel ha vært første gang en frikirkepastor er blitt bedt om å lede de lutherske biskopene i deres åndelige liv.}

_{Ole Nordhaug fortsatte gjennom livet å reise på retreat, så lenge helsa tillot det. Han deltok som gjest på retreat på Sandom så sent som i 2016, 91 år gammel, da sammen med sin kjære Karen Grethe. I stor takknemlighet for alt Ole Nordhaug har fått bety for Sandomstiftelsen og for retreatarbeidet i Norge, lyser vi fred over hans minne.}

_{Sandomstiftelsen}

_{Husfolket på Sandom Retreatsenter}

_{Husfolket på Tomasgården}